I 1992 overværede Ole Stig Andersen begravelsen af en mand – og med ham, et sprog. Han rejste gennem Tyrkiet, og som sproginteresseret ville han gerne besøge den berømte mand Tevfik Esenç, der var kendt som den sidste, der kunne tale sproget ubykh. Esenç blev 88 år, sproget måske fire årtusinder. (Se også dette indlæg med erindringer om Ole Stig Andersen.)
Ubykh er et kaukasisk sprog med utroligt mange konsonanter, man mener omkring 40, og det er et af de få sprog i verden med det, som lingvister kalder for glottaliserede frikativer. Ole Stig Andersen kom for sent til at høre sproget blive talt. Muslimer skal begraves senest 24 timer, efter døden indtræffer. Men til gengæld overværede han som den eneste europæer, og som den eneste med et kamera, mandens begravelse.
Ole Stig Andersen har lovet Lingoblog verdenspremieren på disse billeder. Men først ville han beskrive baggrunden, med et indlæg om kaukasiske sprog, et indlæg om kaukasiere i Tyrkiet og derefter et indlæg om selve begravelsen for mere end 25 år siden. På grund af Oles sygdom og død, blev det ikke til noget. Men inden da, vil jeg vise, hvor stor en påvirkning, Ole Stigs oplevelse har haft for lingvistik. Man har skrevet om den på mange forskellige sprog, noget der fyldte Ole Stig Andersen med stolthed.
Ole Stig Andersen var stifter og redaktør af Sprogmuseet, en blog om verdens sprog, som ikke længere findes. På grund af sygdom kunne han ikke fortsætte efter 2015.
Nogle år efter at sproget ubykh blev begravet, holdt Ole Stig Andersen forelæsninger om det – for eksempel i Skotland i 1998. Den kendte lingvist David Crystal skrev på engelsk om begivenheden i sin bog om truede sprog. Her er et uddrag:
Here is another story, reported at the Second FEL Conference in Edinburgh in 1998 by Ole Stig Andersen. This time, 8 October 1992 is the critical day: The West Caucasian language Ubuh . . . died at daybreak, October 8th 1992, when the Last Speaker, Tevfik Esenç, passed away.
”I happened to arrive in his village that very same day, without appointment, to interview this famous Last Speaker, only to learn that he had died just a couple of hours earlier. He was buried later the same day.”
En anden kilde giver lidt flere oplysninger. I artiklen “Diversity, competition, extinction: the ecophysics of language change” oplyser Ricard V. Solé, Bernat Corominas-Murtra og Jordi Fortuny, at:
Languages die with their last speaker: Crystal mentions the example of Ole Stig Andersen, a researcher looking in 1992 for the last speaker of the West Caucasian language Ubuh. In the words of Andersen:
(The Ubuh) … died at day break, October 8th 1992, when the last speaker, Tevfik Esenç, passed away. I happened to arrive in his village that very same day, without appointment, to interview the Last Speaker, only to learn that he had died just a couple of hours earlier. ’
This story dramatically illustrates the last breath of any extinct language. It dies as soon as its last speaker dies (or stops using it).
Nordmænd har også skrevet om det i All verdas språk, i online-leksikonnet Alkunne på norsk:
7. oktober 1992 døyr Tevfik Esenç i Hacı Osman i Tyrkia, 88 år gamal. Han skal vere den siste som fullt ut kan tale det kaukasiske språket ubykh. Han lærte språket av besteforeldra; folkegruppa som talte ubykh, flykta i 1864 frå Kaukasus, og dei fleste busette seg i Tyrkia.
Etter å ha vore borgarmeister i den vesle heimbyen blir Esenç tilsett i offentleg forvaltning i Istanbul. Der møter han den franske språkforskaren Georges Dumézil og blir ei viktig kjelde for å kartleggje språk og kultur hos ubykharane. Esenç talte både tyrkisk og hakuchi adyghe, ein dialekt av det vestkaukasiske språket adyghe.
På gravstøtta hans står: «Bu Tevfik Esenç’in mezarıdır, o Ubıhça’yı konuşan son kişiydi.» (Dette er grava til Tevfik Esenç. Han var den siste som kunne snakke det språket dei kalla ubykh.) Den dagen Esenç døyr, kjem den danske språkforskaren Ole Stig Andersen til byen for å intervjue han.
Imanol Haro Solaberrieta skrev om samme begivenhed på baskisk i sin bog Globalizazioa Eta Hizkuntza Gutxituak. Aukerak Eta Arriskuak (Globalisering og mindretalsprog. Muligheder og Risici):
Ole Stig Andersen hizkuntzalariaren arabera, ubykh hizkuntza “1992ko urriaren 8ko egunsentian hil zen, Tevfik Esenç izeneko azken hiztuna orduan zendu baitzen. Egun hartan bertan iritsi nintzen haren herrixkara, hitzordurik jarri gabe, azken hiztun ezagun hari elkarrizketa egiteko asmoz, baina ni iritsi baino bi ordu lehenago hil zela jakinarazi zidaten. Egun hartan bertan lurperatu zuten.
(Egile asko, 2003)
På polsk kan man også læse om begivenheden i Człowiek, życie i śmierć w kontekście etyczno-moralnych aspektów „praktyk humanistycznych”, af Adam Kola og andre.
Czy był dla braci lingwistycznej godny uwagi jako Tevfik Esenç, czy jedynie jako nosiciel wymierającego języka? Czy Ole Stig Andersen, pochylając się nad grobem Tevfika Esença rozpacza po nim samym, czy raczej – co wydaje się bardziej prawdopodobne – wyłącznie nad martwym już językiem?
På nederlandsk skrev en berømt forfatter, Guus Middag, om sproget:
På portugisisk kan man læse hos Heller-Roazen (2010, s. 55):
Algumas teorizações sobre o desaparecimento de línguas são incrivelmente afetadas por esse vitalismo. Veja-se, por exemplo, a discussão de Heller-Roazen sobre o “enterro” da língua Ubykh, falada no Cáucaso Ocidental. O linguista Ole Stig Andersen declara no artigo “O Enterro do Ubykh” que a língua morreu numa data precisa, o dia 8 de outubro de 1992, quando o “seu Último Falante, Tevfik Esenç, faleceu” (p.54). A temporalidade precisa que o linguista atribui à morte da língua é muito mais ideológica (ou filosoficamente vitalista) do que linguística. Comentando o artigo de Andersen, David Crystal afirma que o Ubykh, linguisticamente, já havia morrido muito antes. “Se você é o último falante de uma língua, sua língua – vista com um instrumento de comunicação – já está morta.
Og på spansk:
El lingüista Ole Stig Andersen ansiaba seguir el rastro de una lengua del oeste del Cáucaso llamada ubikh. Habiendo escuchado acerca de que aún quedaba un hablante, salió a buscar al hombre y llegó a su pueblo el 8 de octubre de 1992. El hombre había muerto pocas horas antes.
Og I Esenç’ hjemland skrev man på tyrkisk (02 Şubat 2008, İlkel ve barbar diller; çağdaş ve modern diller), at han var en simpel landmand:
Cambridge Üniversitesi tarafından 2005 yılında yayınlanan David Crystal a ait bu çalışmanın birkaç yıl gecikmeli de olsa Türkiye de yayınlanması son derece önemlidir.Dilin ölümü ne demektir? Dilin ölümü yazara göre: Bir dil artık konuşanı kalmamışsa ölür, şeklinde açıklanır. 1998 de Edinburg ta yapılan ikinci TDV konferansında Ole Stig Andersen tarafından anlatılan bir hikâye vardır. Bu hikâyede gerçekten bir dilin ölümüne şahit olur Andersen:”Batı Kafkasya dili Ubuh… Son konuşanı Tevfik Esenç in vefat ettiği 8 Ekim 1992 de gün doğarken öldü. Tesadüf eseri aynı gün köye varmıştım. Randevum yoktu ve bu ünlü son konuşmacıyla görüşmek istiyordum. Ancak bir kaç saat önce ölmüş olduğunu öğrenmekle yetindim. Cenaze aynı günün ilerleyen saatlerinde kaldırıldı.” Dilbilim araştırmacıları Tevfik Esenç in sesini kaydetmek üzere Türk köyü Hacı Osman a akın ediyor. Esenç zayıf, nahif bir çiftçiydi.
Hold øje med Lingoblog den kommende uge: så kan I læse om begravelsen og se aldrig tidligere udgivne fotos.
Ole Stig Andersen og begravelsen af den sidste mand der talte ubykh 
Ole Stig Andersen: nogle erindringer om en sprogblogger 
Tevfik Esenç & ubykh: cenaze – begrafenis – begravelse – funeral 
Sprogdiversiteten i Rusland 
Historiebøger skal genskrives – Nyopdaget sprog i Pakistan er gammelt dansk 
2019 – Internationalt år for indfødte sprog
Hello, Peter Bakker,
and thank you so much for all these texts about Ole Stig Andersen ! They are really appreciated.
From the many references to the story of the “funeral of a language”, there is also a very famous poem, that starts mentioning O.S.A. :
Here are the references, and the text :
Best,
Javier Domingo
Burnside, John. 2005. « The Last Man to Speak Ubykh ». Dans The Good Neighbour, 58‑59. Cape Poetry. London: J. Cape.
The Last Man to Speak Ubykh
The linguist Ole Stig Andersen was keen to seek out the remaining traces of a West Caucasian language called Ubykh. Having heard that there was one remaining speaker he set out to find the man and arrived in his village on 8 October 1992. The man had died a few hours earlier.
At times, in those last few months,
he would think of a word
and he had to remember the tree, or the species of frog,
the sound denoted:
the tree itself, or the frog, or the state of mind
and not the equivalent word in another language,
the speech that had taken his sons
and the mountain light;
the graves he swept and raked; the wedding songs.
While years of silence gathered in the heat,
he stood in his yard and whispered the name of a bird
in his mother tongue,
while memories of snow and market days,
his father’s hands, the smell of tamarind,
inklings of milk and blood on a sunlit floor
receded in the names no longer used:
the blue of childhood folded like a sheet
and tucked away.
Nothing he said was remembered; nothing he did
was fact or legend
in the village square,
yet later they would memorise the word
he spoke that morning, just before he died:
the word for death, perhaps, or meadow grass,
or swimming to the surface of his mind,
that other word they used, when he was young,
for all they knew that nobody remembered.
Merci beaucoup, Javier. It is a beautiful poem. Thanks for reminding us.